© 2017 webdesign by 5D Media & Kommunikasjon - 5D.no

Jeg har blitt beltelagt 987 ganger

Maja Jakobsen (38) fra Sola

Utgangspunkt: seksuelle overgrep i barndommen. Da jeg var 12 år gammel utviklet jeg spiseforstyrrelse. 13 år gammel startet behandling ved barnepsykiatrisk og antidepressiva. Da jeg var 14 år, ble jeg tvangsinnlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling. Bivirkningene var her hallusinasjoner, mareritt og angst. Da jeg var 15 år brukte jeg Seroxat. Da jeg var 19 år ble jeg innlagt ved voksenpsykiatrisk, og her fortsatte medisineringen med diverse antidepressiva/antipsykotiske medisiner. Bivirkningen var hallusinasjoner, alvorlig selvskading, utallige selvmordsforsøk, jeg ble voldelig og utagerende. At jeg ble voldelig og utagerende endte med over 987 beltelegginger og over 80 holdesituasjoner. I tillegg ble jeg følelsesløs, likegyldig, psykotisk og depressiv. I flere år har jeg gått på multidoser og cocktailer. Det var den ene medisinen etter den andre. Når bivirkninger meldte seg, ble det startet på ny(e) medisin(er) for den diagnosen som behandlerne nå mente jeg hadde. At det var bivirkninger av andre medisiner jeg fikk, var aldri et tema. Andre bivirkninger jeg blant annet har hatt er: forvirring, søvnløshet, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger, en følelse av å ikke være tilstede samtidig som en er tilstede.
 

Jeg kjenner meg så igjen i hva Silje Marie forteller om hva hun har vært igjennom. 

I 20 år var jeg ut og inn av psykiatrien. Til tider bodde jeg nesten der i flere år. Jeg var også tvangsinnlagt store deler av innleggelsene.
 

Jeg har gått på over 20 forskjellige medisiner; blant annet: Seroxat, fontex, Seroquel, leponex, lithionitt, largatil, sobril, cipralex, nozinan, anafranil, xanor, zoloft, tolvon, stesolid, alopam, risperdal, rohypnol, zyprexa, truxal, buspiron, lamictal og effexor. 

 

Etter mange år i psykiatrien var det en overlege som så hvor overmedisinert jeg var. Han satte i gang med seponering.  I dag bruker jeg ingen medisiner for psyken. Jeg ble ferdig utdannet sosionom sommeren 2016. Det er takket være den ene overlegen som så all overmedisinering/feilmedisinering og en privatpraktiserende psykolog som så meg, og som hjalp meg med å få bearbeide traumene fra seksuelle overgrep fra barndommen. Han hjalp meg også med å få bearbeide all feilbehandling og overgrep fra psykiatrien. 

..

Jeg så skygger, edderkopper og hørte stemmer

Jente (20) Rogaland

Da jeg var tretten år begynte jeg å skade meg og sluttet å spise. Sammen med en belastende barndom, og en komplisert familiesituasjon ble det for mye. Jeg var rolig av natur og småhintet litt her og der om at noe var vondt og galt. Barnevernet sendt meg til BUP og der konkluderte de med at det ikke var noe galt med hvordan jeg hadde det i hjemmet, men heller at noe var galt med meg, nemlig at jeg var deprimert.

 

Da jeg var 17 ble jeg satt på antidepressiva. Jeg mistet matlysten, så skygger, edderkopper og hørte stemmer. Jeg følte meg som en zombie og kort tid etter begynte jeg å høre stemmer. Da jeg var 18 og gikk til DPS ble jeg med en gang satt på antipsykotium og innlagt. Jeg la på meg 15 kilo og tok mange ganger overdoser. Den gang da ante jeg ikke hva jeg hadde i vente. Nå er jeg 20 år og har hatt 14 innleggelser, hvorav halvparten av dem er tvangsinnleggelser. Siden den gang har jeg gått på Fluoxetine, Cipramil, Truxal, Zyprexa, Seraquel, Atarax, Imovane, Circadin, Vallergan, Sobril, Valium og Tolvon. Før jeg gikk på alle disse medisinene så var jeg rolig av natur, I etterkant ble jeg sint og utagerende som resulterte med politi, ambulanse, tvangsholding, og store doser beroligende som gjorde at jeg sovnet.

 

I dag går jeg på antipsykotisk - på tvang. Sovemedisiner har jeg blitt avhengig av. Hver natt våkner jeg og får ikke puste, jeg føler hjerte kommer til å svikte. Jeg snakker med legen og spør om det kan ha noe med medisinene og gjøre, svaret er alltid det samme: angst.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i Silje Maries historie, som veldig mange andre også gjør. Det er fint, men samtidig trist at det er så mange like opplevelser. Jeg er en 20 år gammel jente som føler meg fanget i systemet

Ingen fortalte meg at skyggen av mannen i sidesynet mitt, som forfulgte meg overalt kun var en bivirkning

Benedikte Berberg Stokka (21 år) Bryne

Mitt navn er Benedikte, som 16 åring opplevde jeg mye av det samme som Silje Marie.  Jeg var så langt nede at jeg skrev et brev til foreldrene mine om alt som foregikk, de leste det og fikk meg til legevakten. Det var fra her helvete starta. På akuttmottaket på BUPA (Barne og Ungdomspsykiatrisk Avdeling) i Stavanger, ble det gjort en del undersøkelser. Jeg var der et døgn etter mye om og men. «Hei og hade, her er medisinen din «fluoxetin», den skal du ta 20 mg av hver kveld». Fluoxetin er en antidepressiv medisin.
 

Samtidig som jeg fikk akutt time hos BUP (Barne og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk), økte vi dosen til 40 mg og bivirkningene kom for fullt. Ingen fortalte meg at skyggen av mannen i sidesynet mitt, som forfulgte meg overalt kun var en bivirkning. Ei heller at stemmene jeg hørte konstant var en bivirkning. Samt en haug andre kroppslige bivirkninger som hukommelsestap, svette, kvalme og vondt i hodet osv. Jeg ble livredd. Skjønte ingenting. Hvorfor meg? Jeg trodde noen var ute for å ta meg, at noen forfølgte meg. 2 måneder senere ble jeg lagt inn på samme sengepost i 3 uker. Der fikk jeg medisinen «risperdal» som er en antipsykotisk medisin. Det starta på 0,5 mg og fortsatte på 1 mg. Jeg fikk etter hvert ekstreme humørsvingninger, i løpet av en dag ville jeg ikke leve, mens på kvelden kunne jeg være skyhøy på livet og gjøre rare ting. Jeg fikk samme bivirkninger, bare enda verre. Konstant tankekjør, kontant gjesping, sovna overalt, null impulskontroll og sløste penger på dyre ting. 

Etter 3 måneder ble jeg satt på 200 mg Seroquel, en stemningsstabiliserende medisin. Jeg gikk opp 20 kg pga. stor matlyst, var mye trett og svimmel. Dette pga. jeg gikk på både Fluoxetin og Risperdal samtidig. Dette var historien om meg som kom inn med en moderat depresjon som utviklet seg til å bli alvorlig depresjon med psykotiske symptomer som påfølge av feilmedisinering. Alt jeg trengte var kjærlighet og god hjelp. Jeg er nå snart 22 år og har vært i medisinfri siden mai 2014 og har verken før eller etter medisinstart hatt hallusinasjoner eller synsforstyrrelse. Rart.

Fra flink pike til psykotisk via "Lykkepillen"

Anki Meborg (43) Oslo

Mitt utgangspunkt var at jeg var en klassisk flink pike. Jeg hadde aldri lært å sette grenser for meg selv og lyttet aldri til signaler fra kroppen min. 

 

Dette førte til en kraftig utbrenthet med kronisk migrene og angstsymptomer. Legen satte meg da på SSRI-preparatet Seroxat. (Lykkepillen) Etter kort tid opplevde jeg symptomer som fiendtlighet og paranoia. Jeg ga meg selv navnet Inka i steden for Anki fordi jeg ikke lenger følte meg som et menneske. Legen økte da dosen og kort tid etter begynte jeg med selvskading og alkohol og fikk selvmordstanker. Nok en gang økte legen dosen neste steg ville være innlegging på poliklinikk for psykose mente han.

 

Et par dager etter økt dosering fikk jeg helt nye symptomer. Denne gang kraftig depresjon hvor jeg nå satt i mørket og gråt ustoppelig.

 

I dette momentet tok jeg min livs viktigste avgjørelse. Jeg sluttet tvert på medisinene da jeg var overbevist om at de var grunnen til den såkalte psykosen. Jeg var klar over at dette var farlig og frarådes sterkt, derfor sa jeg ingenting til hverken legen eller mine nærmeste.

 

Etter nesten en uke med intense abstinenser i form av nattesvette, puls-rush susing i ørene, hjertebank, følelsesmessig berg- og dalbane, hukommelsessvikt mm. kom jeg til legen som ble voldsomt overrasket over den gode effekten økt dosering hadde gitt. Da jeg fortalte at jeg nå var medisinfri og at psykosen var bivirkninger av medisineringen nektet han for at dette kunne stemme. Men han var enig i at jeg var 100% "klar i toppen" og at en innleggelse ikke lenger var nødvendig.

 

Jeg er helt overbevist om at livet mitt hadde tatt en uhyggelig retning dersom jeg hadde havnet på psykiatrisk og blitt ytterligere medisinert dersom jeg ikke hadde stolt på meg selv i min overbevisning om at den såkalte "lykkepillen" var årsaken til min psykose. Jeg vet det var riktig selv om legen fortsatt nekter på at det kan stemme. Hvorfor jeg ble magisk frisk "over natten" etter å ha sluttet på medisinene kan han ikke svare på...

s this item about? What makes it interesting? Write a catchy description to grab your audience's attention...

Da sa jeg til legen at dette er farlig, dette vil jeg ikke bruke mer

Mann i midten av 50 årene. Østlandet

Virkning etter 5 ukers bruk: Jeg tok 20 mg 2 ganger daglig. Ble tung i kroppen, motorikken fungerte dårlig, hjalp ikke på depresjonen.  Etter 5 uker så ”smalt” det i pannen min, et eller annet røyk midt i panna.

Lyden kunne høres gjennom bihulene til øregangen. Da sa jeg til legen at dette er farlig, dette vil jeg ikke bruke mer.  

Etter denne ”smellen” ble jeg veldig betent i høyre hjernehalvdel. Dette har gjort at jeg har gått med et konstant press på høyre side av hode. Er på en måte lobotomert føler jeg. Min erfaringer ar at søvn er den beste medisin for dyp depresjon. Dette vil etter min mening gjøre forsvars mekanismene sterkere og man får ny giv.

Mitt opprinnelige problem ble bare små problemer i forhold til hvilke symptomer og abstinenser pillene ga

Terese Melvold (24) fra Lørenskog.

Da jeg var 16 år fikk jeg diagnosen ME, og kompleks PTSD etter traumatiske hendelser. ME-diagnosen skyldes mest sannsynlig at jeg var toppidrettsutøver i alpint, og trente mye mer enn kroppen tålte. Tilstanden gjorde at jeg sov 15-20 timer i døgnet i flere år, og dette gjorde meg raskt deprimert. Legen min besluttet å gi meg Cipralex, i en alder av 17 år.

Jeg fikk bivirkninger som forverring av depresjonen, migrene (noe jeg aldri hadde hatt før), problemer med mage/tarm, søvn- og spiseforstyrrelser, jeg klarte ikke å føle emosjoner og følte meg tom innvendig (nesten litt som en zombie). Med dette besluttet jeg å trappe ned på Cipralex, og det var her de virkelig store problemene begynte.. Seponeringen, som skjedde over to uker (som avtalt med legen), gjorde meg manisk, enda mer depressiv, jeg fikk angst og panikkangst, fikk selvmordstanker. Dette var i tillegg til alle fysiologiske symptomer, som følelse av ”støt” i hodet, diaré, enda større problemer med søvn og appetitt.

Legen besluttet at jeg skulle begynne på medisinene igjen, da på en enda høyere dose. Igjen fikk jeg store bivirkninger, hyppige migreneanfall, og besluttet å trappe ned enda langsommere i håp om at dette gjorde seponeringen lettere. Denne gangen var angsten uutholdelig, og jeg var totalt rundt 3 måneder medisinfri mens jeg ventet på offentlig psykologhjelp. På DPS Åråsen møtte jeg mennesker som mente bestemt at jeg måtte begynne på medisiner igjen. En psykiater ved dette senteret bestemte etter 5 minutter prat at jeg skulle begynne på Fluoksetin, ”for da kunne jeg gå ned litt i vekt også, ettersom man mister matlysten av denne typen antidepressiva”. Jeg er 164cm høy og har alltid veid rundt 53kg, derav har jeg aldri hatt behov for å gå ned i vekt.

Etter å ha gått på denne medisinen ett år, trappet jeg ned over et halvt års tid. På grunn av svært sterk angst fungerte jeg ikke i hverdagen. Jeg holdt ut i 4 uker uten medisin, men legen besluttet at jeg måtte begynne igjen, denne gangen på Seroxat. Jeg har enda ikke klart å slutte helt, men går på en betydelig lavere dose. Jeg trapper langsomt ned over et og et halvt år, i håp om at jeg endelig kan klare å slutte på disse medikamentene. Mitt opprinnelige problem som var stress, utmattelse og traumer, ble bare små problemer i forhold til hvilke symptomer og abstinenser pillene ga.

Jeg ble suicidal etter Lykkepillen

Gunhild-Malena Oma (35) fra Rogaland

Eg blei mobba på barne og ungdomsskulen, måtte bruke korsett i 4 år pga ryggoperasjon, voldtektsforsøk som 19 åring førte til spiseforstyrrelse og selvskading i perioder. De satte meg på medisiner. Det begynte med ”Lykkepillen”, hugse mest at den ikkje virka og eg fikk meir angst og det var etter den medisinen eg begynte å bli suicidal. Til slutt satte de meg på 12 tabletter daglig, alt frå seroquel, riseperdal, lithium, lamictal, cipralex, nozinan, truxal, sorbril, imovane, vallergan, efexor, buspar osv. 

 

Den værste erfaringen er Lithium. Den ødela livet eg hadde slik at eg måtte flytte og bli tatt vare på. Eg blei skikkelig kvalm, tålte ikkje matlukt, tålte ikkje gå inn på kjøkkenet, vart mykje tørst og var skikkelig dårlig. Eg har også fått ekle bivirkninger av Risperdal, med rare tankekjør, men dette forsvant då eg trappa ned på den. I tillegg har eg erfart å bli fjern, gløymt mykje av det som skjedde på den tida eg gjekk på 12 tabletter daglig. I byrjinga satte de alle moglege diagnoser på meg som var feil, og eg blei ikkje lytta til kva eg trengte. Fyrst i 30 årene opplevde eg å få hjelp og bli lytta til. Men også opplevd feilbehandling det siste året. Vært innlagt på Modum, Rasp, akutt avdelinger osv. Var innlagt et sted i 7 uker uten å få snakke om det som var vondt, de skulle prøve ut med medisiner og vente til eg fikk terapeuten eg har i dag. No klare eg endelig å snakke om ting, og psykologen eg har no lytter til meg, og i dag går eg på rett medisiner.

 

Det eg trengte mest var hjelp med spiseforstyrrelsen, og å få snakke om traumene mine, og det som var vondt. Ikkje bli dopa ned, eller bli satt på diverse diagnoser som eg blei. Snakk med pasienten om korleis ting er, ikkje berre gje medisin! Gje omsorg, ikkje ver redd for å stille spørsmål.

Please reload

PERSONLIGE HISTORIER

Etter at Silje Marie begynte på "Lykkepillen" begynte hun å rispe seg på underarmer og mage, fikk manglende matlyst, tankekaos, opplevde livet som verdiløst, fikk usikker impulskontroll og skulle ønske hun var død. Hun hørte også en slags "indre stemme" og ble da satt på anti-psykotisk medisin i tillegg til "Lykkepillen". Dette medførte enda verre bivirkninger i form av hallusinasjoner der hun så en mann i sort kappe som beordret henne til å ta sitt eget liv i fossen i nærheten av der hun bodde.

Kjenner du deg igjen med å ha opplevd skremmende bivirkninger ved bruk av "Lykkepillen"? 
Vi ønsker å høre din historie åpent eller anonymt. Send oss en mail på minhistorie@lykkepillenfilm.no
Takk til alle som deler med oss, selv om vi ikke kan love at alle kommer med her.